Veier ut av sorgen

[admin]

Det finnes sikkert like mange veier ut av sorgen som det finnes mennesker. Men vi tror at ved å dele erfaringer kan en være til inspirasjon for hverandre. En kvinne som mistet barnet sitt i dødfødsel, følte at barnet opptok så stor plass i tankenes hennes at det forstyrret forholdet til det barnet hun allerede hadde. Hun sier at det var som om hun ikke klarte å slippe det døde barnets sjel, Hun gikk til en sjaman som utførte et ritual, for å avhjelpe en psykisk løsrivelse. For noen vil dette være en underlig måte å jobbe med sorg på, de vil kanskje heller oppsøke en psykolog eller ta del i en sorggruppe, men menneskers forskjellighet kommer også frem når det gjelder å takle sorg.

Noen får kanskje ikke lov til å være i sorgen, omgivelsene skynder på dem for at de skal komme ut av den og tilbake til ”det gode gamle”. Dette følelsesmessige hastverket kan få kraftige etterskjelv både i kvinnen selv og i relasjonen til dem som fikk henne til å forhaste seg. Kanskje kommer reaksjonen først flere år senere.

Men kan det også tenkes at en holder fast i sorgen, fordi det er det eneste en har igjen etter barnet? At sorgen på sett og vis blir et sted å kanalisere den morskjærlighet en ikke fikk anledning til å omsette i en et dagligliv?

Eller som en kvinne sier det; Hvis jeg sluttet å tenke på barnet mitt og sørge over det, var det nesten som om jeg svek det. Merkelig. Jeg må ha trodd at det på ett eller annet vis kunne fortsette med å oppfange stemningene mine og det som foregikk i meg, slik jeg opplevde at det gjorde da det lå i magen.

Svært irrasjonelle og uforståelige reaksjoner kan oppstå, og hvordan tar en seg best mulig av disse?

Og opplevelsen av at livet har gått i stykker og aldri riktig kan heles igjen? Når en er i sorg, tenker en at slik vil det forbli for alltid. Men tilstanden endrer seg, og vi vil gjerne ha bidrag som belyser hvordan det er 1 år etter, 5 år etter og 10 år etter at en har mistet et barn i svangerskapet. Hvor mye tenker en på det og er det spesielle situasjoner eller mennesker som igjen kan trigge sorgen?

Vi ønsker oss også her erfaringer av alle typer – både de vanskelige og de med solskinn. Vi tror at andre kan bli både tankefulle og inspirert av innlegg forbundet til veier ut av sorgen.

[tina]

Vet ikke om jeg er den rette til å skrive her, men i min jobb møtte jeg en gang en dame som måtte gjennom en senabort. En skulle kanskje tro at å se meg igjen kunne trigge hennes sorg.

men så møtte jeg henne igjen og hun ble så utrolig glad for å se meg. Kom i mot meg med åpne armer og gav meg en klem.

Jeg glemmer det aldri.

[iina]

[tina]

Takk skal du ha