Etterreaksjoner

[admin]

Følelsemessige reaksjoner etter en spontantabort, senabort eller dødfødsel er svært tabubelagt. Ofte blir en møtt med en holdning fra omverden at det ulykksalige skal en legge bak seg, en skal se fremover og satse på en ny graviditet. Dette medfører at mange kvinner ikke får rom til å ta seg av den emosjonelle etterbyrden som følger av å miste et ønsket barn i svangerskapet. Det snakkes derfor lite om at en konsekvens for mange er at de blir misunnelige på andre gravide. Eller at de ikke liker å holde i babyer eller å se dem bli ammet. De kan få problemer med barselbesøk og barnedåp, der det naturlig nok er en masse fokus på den nye verdensborgeren, mens en selv står i utkanten og opplever at andres lykke løfter opp ens egen sorg og følelse av å ha mislyktes.
Det kan ofte gå verk i ubearbeidede traumer, og for å gjøre situasjonen enda verre anklager kvinner seg selv for ”de forbudte følelsene”. En kvinne som selv hadde mistet barnet sitt halvveis i svangerskapet håpet av venninnen hennes som var gravid skulle miste barnet. Tanken på at venninnen skulle holde et sunt og levende barn i armene mens hun selv sto der tomhendt var for smertelig. Dette fortalte hun ikke til venninnen – eller noen andre, det var rett og slett for skammelig.
Ved å gi uttrykk for ”de forbudte følelsene” tror vi at det skjer som i eventyrene; troll sprekker når lysstrålen treffer dem. Og ved å sende inn bidrag kan en være med på å spidde en lysstråle i andres innesperrede troll.