Erfaringer med dødfødsel

[admin]

Dødfødsel er gjerne forbundet med et dypt sjokk. En trodde at alt var i orden, en gledet seg til at barnet skulle bli født, og så opplever en plutselig seg selv snørt inn i et mareritt.
Vi vil gjerne ha bidrag fra kvinner som har opplevd dette, der de forteller om hvordan denne vonde opplevelsen har påvirket deres liv. Hvordan opplevdes sorgen og hvilke veier la en ut på for å bearbeide denne sorgen. Hvordan påvirket dødfødselen en som person og hva slags innvikning hadde den på familiesituasjonen. Vi tar også gjerne imot erfaringer knyttet til helsevesenet, enten det er fokusert på selve opplevelsen på sykehuset eller oppfølgingen.
Vi oppfordrer kvinner i alle aldere til å bidra, for selv om de ytre forhold er annerledes, kan opplevelsen av en dødfødsel være den samme i dag som for femti år siden.

[Gjest]

[Mor til 5]

Først vil jeg gi litt bakgrunnsdata. Da vi mistet Anders i dødfødsel i 2002, var jeg godt voksen med mine 36 år. Jeg var femtegangs fødende med samme barnefar. Vi hade barn på 11,7 og5 og skulle hatt ei jente på 9, men hun hadde dødd i krybbedød bare 4 uker gammel. Jeg arbeider selv på det sykhuset jeg fødte på, et lite lokalsykehus hvor nesten alle kjenner hverandre.
Opplevelsen har påvirket livet vårt på den måten at jeg er veldig redd for at det skal skje noe med ungene våre. Er de litt forsinket eller jeg bare begynner å tenke på alt som kan ha skjedd dem, blir jeg helt hysterisk. Egentlig er jeg en robust kjerring som vet at unger kommer for seint, glemmer tida, og at min kjære ektemann alltid kommer for seint. Jeg tenker alltid det verste. (Men er klar over at dette er i mitt hode, og lat ungene være ute og være som alle andre barn)
Lynet har slått ned to ganger. Jeg har ingen garantier for at det ikke kan det igjenn.
Om det er på grunn av de to barna vi har miste, eMller på grunn av yrket mitt, har jeg liten tolleranse for folk som klager for bagateller.
Sorg har gjort meg tøffere og sikrere på meg selv. Jeg vet at opplever jeg enorm sorg en gang til, blir jeg ikke gal. Jeg skal nok sakte men sikkert komme meg gjennom det jeg måtte møte på livsveien.

Sorgen da Anders døde var hudløs og vond. Jeg hadde det så forferdelig vondt. Samtidig har jeg rykte på meg for å være psykisk tøff. Det var nok ikke mange, som så bak det tøffe harde skallet og så den skjelvende geleklumpen som var innenfor. Gammel sorg over datter og annen gammel sorg ble vond på ny.

Min vei til bearbeiding var å snakke, snakke snakke til de som orket å høre. Lange turer med hunden, og tårene. Minnealbum med bilder kort og andre minner.
Jobben med kolegaer som kan lytte og være der for meg, men som og sparker meg videre. Ungene selvsagt, som var en god grunn til at livet jo måtte gå videre.

Jeg og mannen min ble på ny sterkere knyttet sammen. Vi er et slikt ekteskap som er best på kriser. Han er en av de få som ser meg bak all tøffheten, og den eneste som ser meg når jeg gråter hysterisk og skjelvende. Han kjenner meg og vet hva jeg trenger når jeg kanskje ikke vet det selv.
Ungene har vel lært at sorg gjør vondt, og atdøden er noe vi kan snakke om.
Men resten av familien, søsken , og foreldre har nok skuffet oss. De har aldri klart å forstå hvor vondt vi har det, eller vårt behov for å prate og minnes. Da jeg mistet Anders i krybbedød var den ene søstra mi 6 måneder på vei. Den andre søstra mi hadde ei lita jente på 3 måneder. Jeg er veldig glad i de to tanteungene, men det mangler en midt mellom dem.
Jeg var så tøff at jeg begravde Anders en torsdag, og på søndag var jeg i barnedåp som fadder. Jeg valgte selv å møte, men jeg følte at i allefall moren min forventet det av meg. Ingen i familien nevner noen gang Anders. De ønsker ikke å se bildene, og de snakker alltid om de tre barna mine, de 8 barnebarna ti foreldrene mine, og hvor heldig jeg er som ikke har småunger med nattevåk etc..
Vet ikke om det er fordi de er redde for å se følelsene mine eller kjenne på sine egne. En gamg har jeg eksplodert og lest de teksten, men da var jeg visst bare litt "ute av ballanse".
Mine erfaringer med helsesektoren har vært bra. Jeg har fått den hjelpen jeg føler jeg trenger, men som sagt, kjenner jeg alle og alle kjenner meg. Noe som gjør det lettere å få hjelp og å vite hvor man skal få hjelpen.

[silvana]

Vi fikk tvillinger 15. april 2003. Vi visste det skulle bli to gutter, og gledet oss vanvittig. Jeg lå på sykehuset i 4 uker på grunn av truende prematur fødsel, men ble skrevet ut i uke 33. Uke 34 var jeg til kontroll, og alt så bra ut. Det ble tatt en rask ul fordi de under registreringen var litt usikre på om de fikk hjerteslagene fra begge babyene, og dette er jo en normal problemstilling ved tvillingsvangerskap. Ul viste at alt så normalt ut, og jeg skulle uansett tilbake en uke etterpå til en skikkelig kontroll.

TV1 var stor og fin, alt fungerte bra. Så var det TV2. Legen ble stille. Han jobbet intenst og sjekket og sjekket, vi skjønte at noe var galt. Han tilkalte en annen lege. "Næmmen han er jo bitte liten!" Sjokket tok overhånd! "Ingen hjerteaktivitet". Gråten kom kastet på oss. Nok en lege ble tilkalt, og han bekreftet det forferdelige, barnet var dødt.

Vi gråt og gråt. Vi fikk beskjed om at fødselen måtte settes i gang, sannsynligvis dagen etter. Vi ble med opp på fødeavdelingen og ble tatt hånd om der. Vi ba instendig om at fødselen skulle settes i gang samme kveld hvis det var mulig, og ellers ønsket vi å reise hjem for natten trodde vi. Vi fikk et eget rom og masse omsorg. Vi fikk brosjyrer slik at vi kunne begynne å tenke på valg som skulle tas. De satt en modningstablett om kvelden. Jeg sov relativt godt om natten, og slapp ny modningstablett, men fikk heller noe å sove på og smertestillende. Det hadde begynt å murre i magen.

Der jeg lå "skjønte" jeg ikke hva de snakket om. Jeg kjente jo det livet som jeg hadde gjort hele tiden, bortsett fra en kort stund uken etter da det hadde blitt litt stillere i magen og jeg ble litt urolig. Men det tok seg raskt opp, og jeg skulle jo snart til kontroll....

Der jeg lå om natten hold jeg fortsatt fast i håpet om "tenk om de tar feil!!!". Absurd hele greia.

Ved frokost dagen etter kjentes det ut som noen stakk en kniv i lysken min, og leger og jordmødre ble tilkalt. Det ble satt på registrering, og det viste seg at det var rievirksomhet. Jordmor Nora satt seg ved sengen min og sa "jeg har bestemt at jeg skal være med dere i dag". Disse ordene "reddet" oss! Hun var jeg trygg på, hun kjente jeg fra min tid på avdelingen noen uker før, og vi hadde funnet tonen.

Jeg hadde kl 10.30 2 cm åpning, og vannet ble tatt. Jeg hadde en fin fødselsopplevelse, tross den absurde situasjonen. Gjermund ble født noen minutter over 12 og var 2.500 g og 47 cm (5 uker før termin). Men han fikk bare være hos oss noen minutter før de måtte ta ham med på nyfødtintensiven for prøver. De visste jo ikke årsaken til tvillingbrorens død.

12.20 ble Jardar født. Han var 1.300 g og 43 cm. Navlesnoren var svært kort og veldig tvinnet. Han døde nok uken før, da det hadde blitt stillere enn vanlig i magen og jeg ble urolig.

Vi hadde Jardar hos oss helt til kvelden, slik at storebror på 10 år fikk se ham. Dette var noe han måtte, det hadde vi bestemt. Når han hadde sett ham, fikk han være med på nyfødten for å hilse på Gjermund. Dvs, Gjermund fikk navnet sitt av storebror, for vi ville at han skulle få velge hvem som skulle hete hva.

Vi var på sykehuset en uke. Min mann forsøkte å reise hjem dagen før, og jeg skulle være igjen alene med Gjermund en natt. Jeg ringte fortvilet før han rakk hjem og sa at han måtte komme tilbake. Jeg klarte IKKE å være der alene.

Behandlingen på sykehuset var upåklagelig. Alle gjorde alt de kunne for oss hele veien. Midt oppe i det vonde og forferdelige hadde vi det ganske fint. Vi fikk familierom på fødeavdelingen, og storebror fikk være sammen med oss noen dager. Dette var i påsken, så skolen var jo stengt.

Guttene våre var født tirsdag 15.4. Lørdagen etter valgte vi å gå hver for oss inn å se Jardar en siste gang. En av englene på fødeavdelingen sa da jeg nevnte at jeg var i tvil om jeg orket det; "husk at du aldri vil angre på det du gjorde". Disse ordene surret en stund i hodet mitt, og jeg bestemte meg for å se ham en siste gang. Jeg angrer ikke!!! Men jeg satt der ganske lenge, og det kom en jordmor inn og da sa jeg at hun måtte pakke ham inn igjen, for hvis ikke ville jeg sitte der til han våknet. Det var følelsen.

Fødselslegen (som selv er tvillingfar) kom å pratet med oss samme kvelden etter fødselen. Jordmor Nora passet på oss hele tiden. Det samme gjorde alle andre også.

Når vi gikk fra Rikshospitalet med Gjermund på en uke, klarte jeg faktisk å tenke at jeg kanskje ville ha flere barn allikevel! Dette sier noe om behandlingen vi fikk.

Vi fikk tilbud om sorggruppe på Riksen, og etter litt om og men ble vi enige om å delta. Vi var litt redd for å "støte" de andre deltakerne siden vi tross alt hadde igjen ett barn, men vi hadde jo likefullt mistet et... Å delta i en slik sorggruppe har vært veldig bra for oss.

Vi har vært gift i 6 og sammen i 10 år.
I vårt ekteskap har vi opplevet ganske mye på kort tid, men vi har kommet styrket ut av alt. Vi har det veldig godt og trygt sammen.

Å sørge over tap, samtidig som man skal glede seg over livet, er en umulig situasjon. At vi følte oss som zombier i flere måneder er ikke å overdrive. Det tok vel ca 6 måneder før jeg følte at min fødselspermisjon startet.

Alle rundt oss har vært enestående. Vi har nok fått noen underlige kommentarer som "dere må jo glede dere over den dere har" var litt vanskelig å svelge, men vi vet at det er uvitenhet som ligger bak. Jeg blir ikke lenger fullt så provosert av slike uttalelser. Det er fortsatt noen som snakker med oss om Jardar. Vi har hele tiden vært åpne om det. Har også hatt en samtale med barnehagen som Gjermund startet i nylig, og de satt pris på info på denne måten. Det er viktig for oss at Gjermund får lov til å være tvilling, selv om broren hans er død.

Vi var "heldige" midt oppi alt det vonde; vi var på Rikshospitalet. Både fødselslege og jordmor ringte oss med jevne mellomrom. Fødselslegen fulgte opp obduksjonsrapporten meget nøye og etterlyste flere svar på nytt der han ikke var fornøyd. Sykehuset vi hører til er jeg helt sikker på aldri ville kunne ivareta oss på samme måte.

Storebror fikk en kraftig sorgreaksjon ved jule- og nyttårstider 2003/-04. Heldigvis snakker han om det som plager han når han får litt hjelp til å måtte snakke. Læreren hans har også vist stor forståelse, for vi har hele tiden vært opptatt av å informere skolen slik at det skal være lettere også for ham.

Når det gjelder oppfølging er vi som sagt veldig fornøyde. Men jeg synes det er underlig at det ikke finnes bedre oppfølging av barn som mister søsken! Det burde vært sorggrupper for familier, slik at barn i alle aldre kan få utløp for sin sorg, og kanskje få hjelp til å forstå. Foreldrene blir jo helt "satt ut av spill", og de store søsknene blir nok overlatt mye til seg selv fordi man ikke klarer å ta vare på flere godt nok når man står midt oppi det. Resultatet kan jo være barn som ikke vil plage foreldre, og kanskje havner i feil miljø. Det er mange sider av dette som burde vært hensyntatt.
-----------------
3. januar 2005 - 20,5 mnd etter at Gjermund og Jardar ble født, kom Vemund og Vetle til verden på Rikshospitalet. Samme jordmor som sist. Denne gangen ble vi fulgt opp av samme overlege gjennom hele svangerskapet. Jeg lå også denne gangen inne med for kort livmorhals som sist, men denne gangen ble det 9 uker for at vi skulle føle oss trygge, og for at guttene skulle få være i magen så lenge som mulig. De siste ukene var jeg hjemme på perm i helgene.

Fødselen tok også denne gangen kort tid, og 4. juni hadde vi navnefest for guttene med jordmoren som gjest.

Sorgen etter Jardar blir aldri borte. Men den er ikke så tung lenger i det daglige.

Det som fremkaller sorgen på nytt er å lese på disse sidene eller andre sider hvor jeg "møter" andre i samme situasjon, og tvillingene i Østfold som falt i vannet har gitt oss en påminnelse om hvor grusomt foreldrene der har det, og hvor vanskelig det er å glede seg over det positive samtidig som man skal tillate seg å sørge. Det har blitt noen tårer de siste ukene.

Det er flott at noen vil skrive bok om disse tingene!
_________________
Silvana

[Gjest]

Vi var overlykkelige den dagen testen viste positivt... vi skal ha barn hylte jeg ut!!!!!!
Dette var vårt første barn sammen, og min samboers 3.
Men altså min førstefødte.
Jeg gikk i evig lykkerus, og var mer enn gira nok for oss begge to.
Ble sykmeldt etter halvgått svangerskap pga bekkenløsning.
Men tiden gikk fort, og det nærmet seg jul og termin. Hadde jo mer enn nok å forberede hjemme. Så kom terminen, og så gikk jeg over termin. Var på kontroller en gang i uka som vanlig, for å sjekke at alt var normalt med nurket vårt.
Så kom jeg på overtidskontroll, og fikk dato til igangsetting av fødsel. Men den 8 dagen jeg gikk over kom riene. Endelig tenkte jeg, og sa jeg til magen min.. nå kommer du! Kan ikke vente med å holde deg i armene mine. Vi dro inn på sykehuset da det bare var 5 min mellom riene.
Da jeg kom tok jeg urinprøve, blodtrykk og målte feber. Hadde visst fått akutt svangerskapsforgiftning, urinveisinfekjson, høyt BT og feber. Ble satt på ctg for å måle hjerterytmen til barnet.. Kl var nå 17.30. Kl 18.00 kom jordmor løpende inn og spurte om vi ikke hadde det hørt at det pep i maskina... hun tilkalte leger, og flere jordmødre, og vi ble med hui og hast trillet inn på føden. De tok vannet mitt, som var helt grønt. Og legen lette på UL etter hjertelyden... men nei, han fant ingenting, gutten vår var død!
Ble satt på drypp for å sette i gang fødselen, og etter 17 lange timer, og en lang natt kom han ut v hjelp av tang. Verdens nydeligste gutt.
Og verdens mest stolte foreldre... alt var helt uvirkelig. Og helt forferdelig. Vi var helt knust begge to... hvorfor skjedde dette? Han var jo ventet, og vi som hadde gledet oss sånn! Men uansett hadde vi kjempebra oppfølging av sykehuset, de har vært helt enestående i denne tunge tiden for oss! Og har garantert at noe sånt ikke skjer igjen!
Er hvertfall enormt glad i den flotte store gutten vår, som aldrig fikk se dagens lys, eller mamma og pappas ansikter.
Kommer aldrig til å glemme....
Men man lærer jo mens man lever, og dette har vært og fortsatt er en tung tid, der vi lærer oss å være åpne om ting som har skjedd, og komme nærmere hverandre som partnere og venner... Vi har ikke blitt skremt, og kommer til å prøve igjen.

[Gjest]

Vi var overlykkelige den dagen testen viste positivt... vi skal ha barn hylte jeg ut!!!!!!
Dette var vårt første barn sammen, og min samboers 3.
Men altså min førstefødte.
Jeg gikk i evig lykkerus, og var mer enn gira nok for oss begge to.
Ble sykmeldt etter halvgått svangerskap pga bekkenløsning.
Men tiden gikk fort, og det nærmet seg jul og termin. Hadde jo mer enn nok å forberede hjemme. Så kom terminen, og så gikk jeg over termin. Var på kontroller en gang i uka som vanlig, for å sjekke at alt var normalt med nurket vårt.
Så kom jeg på overtidskontroll, og fikk dato til igangsetting av fødsel. Men den 8 dagen jeg gikk over kom riene. Endelig tenkte jeg, og sa jeg til magen min.. nå kommer du! Kan ikke vente med å holde deg i armene mine. Vi dro inn på sykehuset da det bare var 5 min mellom riene.
Da jeg kom tok jeg urinprøve, blodtrykk og målte feber. Hadde visst fått akutt svangerskapsforgiftning, urinveisinfekjson, høyt BT og feber. Ble satt på ctg for å måle hjerterytmen til barnet.. Kl var nå 17.30. Kl 18.00 kom jordmor løpende inn og spurte om vi ikke hadde det hørt at det pep i maskina... hun tilkalte leger, og flere jordmødre, og vi ble med hui og hast trillet inn på føden. De tok vannet mitt, som var helt grønt. Og legen lette på UL etter hjertelyden... men nei, han fant ingenting, gutten vår var død!
Ble satt på drypp for å sette i gang fødselen, og etter 17 lange timer, og en lang natt kom han ut v hjelp av tang. Verdens nydeligste gutt.
Og verdens mest stolte foreldre... alt var helt uvirkelig. Og helt forferdelig. Vi var helt knust begge to... hvorfor skjedde dette? Han var jo ventet, og vi som hadde gledet oss sånn! Men uansett hadde vi kjempebra oppfølging av sykehuset, de har vært helt enestående i denne tunge tiden for oss! Og har garantert at noe sånt ikke skjer igjen!
Er hvertfall enormt glad i den flotte store gutten vår, som aldrig fikk se dagens lys, eller mamma og pappas ansikter.
Kommer aldrig til å glemme....
Men man lærer jo mens man lever, og dette har vært og fortsatt er en tung tid, der vi lærer oss å være åpne om ting som har skjedd, og komme nærmere hverandre som partnere og venner... Vi har ikke blitt skremt, og kommer til å prøve igjen.