Erfaringer med spontanabort

[admin]

Mange kvinner erfarer spontantabort, gynekologer mener at flertallet av kvinner i fertil alder vil oppleve dette.
Enhver spontanabort vil oppleves forskjellig. Det er mange faktorer som spiller inn; har kvinnen spontanabortert tidligere, eller fått foretatt en provosert abort, har hun barn fra før eller ikke, har hun en partner eller er hun alene om det, er hun ung eller er hun godt oppe i 30-årene?
Det vi ønsker av bidrag til vårt bokprosjekt er et vidt spekter av erfaringer. Det kan være gode eller dårlige opplevelser med helsevesenet, det kan være gode eller dårlige erfaringer med hvordan omgivelsene har forholdt seg til spontanaborten og det kan være innspill fra det store mangfoldet av etterreaksjoner.
Når en er trist eller i sorg er en særlig utsatt for den måten en blir møtt på av partner, familie, venner og kolleger. En er også i større grad en vanlig eksponert for egne tanker og følelser. Vi tar imot hva det måtte være; av tanker, dagboknotater, følelsesmessige reaksjoner, beskrivelser av hva som konkret skjedde og forslag på hvordan ting kunne vært gjort annerledes hos lege eller på sykehuset. Kort sagt, ordet er fritt.

[Gjest]

siden april har jeg hatt 3 spontanaborter. jeg blir like glad hvær gang jeg finner ut at jeg er gravid men blir alltid like skuffet.
det går ikke an å beskrive hvor vondt å rart d er når du går på do og finner en blodflekk i trusa. og da vet man hva som kommer til å skje men man håper i det lengste.
det har nesten blitt slik at jeg skammer meg litt når det skjer og jeg føler meg unormal. og blir skremt når jeg tenker at jeg aldri kommer til å få til å føde fram et barn.

[gjest fra hedmark]

heia.
jeg har opplevd bare fra juni til nå å ha 2 registrerte spontan aborter. men for 14 dager siden å ha utskrapning igjen.
tilsammen de siste 5 årene å ha ca 10 stk.
jeg har fått diagnosen endometriose.
og noe med at jeg hadde tynn slimhinne i livmora.
har opplevde at helsevesnet ikke tar dette alorlig.
har fått 2 barn men tvillingen til den ene mistet jeg.
så jeg føler at dette har jeg mye erfaringer med...

alle de gangen jeg har vært på sykehuset så har jeg opplevd noen ganger at de ikke tar hensyn til mine følelser opp i dette her....
jeg har blitt så lei meg nå i det siste.
at dette skjer igjen.
de har det så travelt med at jeg skal hjem at de ikke tenker på hvordan jeg har det.
jeg selv jobber ved sykehuset og opplever det at leger og andre folk som jobber der kommer til meg og spør hva min diagnose er. hva er endometriose...
synd du sliter slik får jeg høre.
en det en årsak til jeg mister så ofte hører jeg ofte...
meg fra hedmark

[Gjest]

[reidun]

hei hei....
dette som står her før er det jeg som skrev...
jeg er ikke helt flink med dette...

jeg sliter veldig etter de siste spontan aboretene jeg hadde....
synes det er rart at helsevesnet kan liksom drite i hvordan vi har det.
jeg selv jobber på sykehus men vi sliter ikke med slikt der ser jeg..
men dette er et lite sykehus jeg jobber på....

_________________
-------------------------------------

jeg er bare meg selv og håper alle godtar det.....

[Mari]

Hei. Har du problemer md eggløsningen? Eller hormoner kanskje..? Jeg har hatt en S.A i uke 6, så d var jo ganske tidlig heldigvis. Men jeg er livredd for at d skal skje neste gang jeg blir gravid.. Tok d lang tid før du ble gravid?

[Lene]

[reidun]

hei mari.
jeg har problemer med både eggløsning og å bli gravid og hormoner.
har funnet ut at jeg har endometriose og pcos.
synes livet er urettferdig.
noen har mye mens resten ikke sliter med noen ting.
sliter veldig for tiden så alt er bare dårlig.
takk for at dette stedet finnes.
klem
_________________
-------------------------------------

jeg er bare meg selv og håper alle godtar det.....

[petrine]

Jeg har mistet to ganger, en i juni og en i oktober. Det er helt forferdelig, jeg føler at jeg har et stort tomt rom inne imeg. Begge gangene måtte jeg ha utskrapning, og jeg satt/låg 10-11 timer første gang og 8-9 timer den andre gangen. Sykepleierne hadde det veldig travelt og du føler at di ikke har tid til å snakket med deg.
Etter jeg hadde våknet, og fått ei skive var det bare å reise heim, med et infoskriv i hånden.
Den siste gangen fikk jeg ikke sykemeldingen med meg heim heller. Hadde fylt ut ein mens jeg låg å venta,men den låg på operasjonstuen i journalen min når jeg skulle reise heim. Di skulle sende den neste dag. Ikke viste jeg hvor lenge jeg var sykemeldt heller, men jeg tenkte at jeg fikk den iløpet av noen dager. Jeg måtte ringe å purre etter den på sykehuset, for jeg fikk den ikke før om to veker. Jeg måtte bare gå på jobb etter 3 dager(fredag), men det viste seg at jeg var sykemeldt tom mandag. Men jeg tror den første dagen på jobb hadde vert grusom uansett om jeg hadde venta til tirsdag.
Det er ikke bare bare heller for sykepleierne, di har en travel hverdag, jeg såg at di hadde det veldig travelt og sprang fra den ene til de andre. Og jeg må rose di på operasjonstuen, der følte jeg at jeg fikk litt medfølelse og tatt godt imot.
Hverdagen nå går stort sett greit, selv om jeg tenker mye på det, men jeg prøver å se framover og håper at det klaffer for oss neste gang.

[Gjest]

D klaffer nok for oss en dag og skal du se? Har du prøvd pergotime? Vet du om d er stor sjangs for at dette vil skje andre gangen md mg også?

[Gjest]

Hei. jeg så at du spurte om Pergotime. Jeg fik den i august. Ble gravid med en gang. men mistet det også. Begynner på ny kur med Pergotime i morgen,er veldig spent på om det klaffer like fort denne gangen også. Hvis jeg blir gravid igjen, skal jeg komme til legen med en gang. da skal jeg på blodfortynnende medesin, og hun skal sraye opp en gele i skjeden hver 14 dag som skal prøve og holde det på plass. Det er veldig spennende.Er glad for ar de endelig gjør noe for og hjelpe meg.....Er det noen andre som har vært bortti det samme??????



Klem fra Maiken

[Gjest]

Hei.
Jeg lurer på hvor lenge spontanaborter varer fra det hele begynner..

[Kjersti]

Hei

Jeg har ikke noe konkret svar på spørsmålet ditt, men jeg antar at tiden en spontanabort varer er svært varierende. Noen merker det knapt (hvis det er veldig tidlig i svangerskapet) mens andre kan ha store smerter og blødninger som varer over tid. (Alt fra timer til dager. Jeg antar at blødningene er kraftigst med det samme.)
Vi skal forhøre oss nærmere hos en medisink sakkyndig, og hvis vedkommende har andre opplysninger å bidra med, skal vi legge dem inn her.
De som har opplevd spontanabort må også gjerne bidra med egne opplevelser.

Med beste hilsen
Kjersti

[maja]

Jeg gjennomgikk en spontanabort i desember -05. Jeg var ikke klar over at jeg var gravid - fikk det konstatert først på ultralyd pga sterke og unormale blødninger. Sjokket var derfor stort da jeg fikk beskjed om at jeg var gravid - men at det dessverre ikke var noe liv å se på skjermen..... Jeg føler mye på tapet av et barn...og det går ikke en dag uten at jeg er lei meg eller gråter pga det som skjedde. Det jeg skulle ønske dere kunne fokusere litt mer på barnefarens deltakelse i det hele....hvordan er det barnefar kan komme til å reagere ? For meg var dette en "dobbel" opplevelse - jeg var overraskende gravid - samtidig som jeg hadde en kjæreste/barnefar som ikke taklet det som hadde skjedd. Jeg gikk alene med det som hadde skjedd i en uke, før jeg fikk fortalt ham det, følte at det ikke var riktig å snakke om noe sånt over telefonen. Etter utskrapning og noe tenketid - tok han fullstendig avstand fra det hele og finner ut at han trenger tid for seg selv og at jeg må bruke de rundt meg til å snakke om det som har skjedd. Ingen ansvarsfølelse i det hele tatt. Jeg sitter igjen med følelsen av at dette bare var "mitt" - at det er min feil at det resulterte i en spontanabort og at han ikke har noe ansvar i det hele tatt. Har prøvd å forklare at det er "vårt" barn det er snakk om.... Men, han er nå ute av livet mitt - vil ikke at en som ikke tar ansvar er en del av min hverdag. Jeg sliter mye med at jeg har vært veldig alene om det, selv om familie og venner har stilt opp noe innmari. Men, det er jo ikke de som er "barnefar"..... Hvordan kommer man seg videre ? Hvordan får man troen på og et ønske om å få barn igjen ? Tør man ?