Pårørende

[Gjest]

Å ha en datter som spontanaborterer eller føder et dødt barn, er vondt og mange kan være usikre på hvordan de best skal støtte i den vanskelige situasjonen. En kvinne som aborterte flere måneder ut i svangerskapet forteller at hun var helt oppslukt av sin egen sorg. Ett års tid senere fant hun et påbegynt strikketøy i morens skap, det skulle blitt et babyplagg. Da skjønte hun at det som hadde skjedd også hadde vært trist for moren, som ikke ble bestemor slik hun hadde sett frem til. Hun skjønte også at moren hadde satt sin egen sorg til side for å støtte henne.
Situasjoner knyttet til sorg behøver ikke kun å være tragiske. Det kan også åpne opp for nye sider og dybder mellom de involverte. En kvinne mistet barnet sitt under et utenlandsopphold. Moren, som hun i mange år hadde hatt et distansert forhold til, bistod henne på en flott måte på den dramatiske ferden til sykehuset. I etterkant fortalte moren at hun selv hadde hatt en spontantabort da hun var ung, men den gang snakket man ikke om slik, derfor hadde hun alltid holdt det for seg selv.
Og være søsken til et barn som dør i løpet av svangerskapet kan også sette spor. Noen har gledet seg til at babyen skulle komme og blir skuffet. Verre er det nok for dem som har vært sjalu på babyen i maven og som i sitt stille sinn har følt skyld over at det gikk galt.
Noen søsken har vært med på syning andre ikke, det er mange ulike erfaringer og vi er åpne for alle, enten de er smertelige eller bærer i seg en strime av glede, takknemlighet eller forsoning.