klare ikke å glede meg over svangerskapet

[benedikte]

jeg har spontanabortert 4 ganger, tok det tungt. Trodde aldri jeg kunne bære fram et barn igjen. Både påkjenningen av å leve i uvisshet i 3 måneder om det kom til å gå bra og det at jeg hadde mistet 4 ganger. Hvorfor skulle det gå bra nå med tanke på de andre gangene jeg mistet. Ikke fikk jeg noe forklaring på hvorfor det gikk galt, eller tilbud om utredning.
1 gangen jeg mistet og jeg spurte hvorfor det gikk galt fikk jeg til svar fra gynekologen at min blodtype og typen min ikke passet sammen. Det hørtes jo helt sykt ut, du snakker om å ta motet fra oss.

etter fjerde gangen tok jeg mot til meg og ringte min gynekolog som hadde fulgt mitt svangerskap med min datter og spurte om jeg kunne komme på utredning, og han svarte så klart du kan. Men siden jeg var alene, ble det utsatt. For jeg klarte ikke tanken på å gå igjennom det alene. Hadde vært nok uheldig med de som jeg møtte på i helsevesnet så jeg bestemte at jeg ville vente til det føltes rett for meg.

Nå er det 8 måneder siden jeg ble gravid igjen, det var ikke planlagt for jeg hadde tenkt å ta utredning før jeg skulle ha barn. ville ikkke utsette meg selv for den påkjenningen å kanskje skulle miste igjen. Da mensen uteble og jeg tok test og den var positiv, trodde jeg ikke mine egne øyne. Turte ikke å glede meg. Hadde panikk hver gang jeg var på toalettet, var sikker på at det kom til å gå galt. Og så begynte jeg å blø, og jeg var hellig overbevisst at det kom til å gå galt igjen. heldigvis har jeg en litt omtenksom lege som sendte meg rett til ultralyd, og der var alt fint med barnet. Men jeg nektet å se på skjermen.
Blødningen fortsatte til jeg var over den sikre perioden og jeg fornektet at jeg var gravid. For meg var det ikke normalt at man skulle blø når man er gravid.Det var jo det jeg gjorde da jeg spontanaborterte. Selv om de gav meg forklaring på hvorfor jeg blødde, ville jeg ikke høre på det de sa.
Nå har det endelig gått opp for meg at barnet inni meg lever, men angsten er der enda for at det skal gå galt. Det vil liksom ikke helt slippe, og minnene strømmer på fra da jeg mistet.
Har snakket mye med legen om det, men blir ikke møtt med forståelse. Får høre at jeg skal glede meg over barnet.Og at det er så vanlig at man spontanaborterer. Men hvis det er så vanlig, hvorfor snakker ingen om det? Sjelden man hører at folk snakker om at de har eller kjenner noen som har spontanabortert.Akurat som at temaet om spontanaborter er tabulagt.
Klart jeg gleder meg, men når man ikke har fått satt ord på det man føler og sorgen som man har inni seg, er det jammen ikke lett.Jeg har aldri fått bearbeidet sorgen.
Etter jeg ble gravid igjen, har mange av minnene kommet tilbake og det gjør vondt. For uansett vil det alltid mangle barna som jeg mistet.Det vil alltid være et tomrom inni meg som ikke blir fylt uansett om jeg får flere barn.
Det er så lett for andre som ikke har opplevd det og si at man må gå videre og glede seg over det man har.
Tenker mye på at jeg har blødd mye og det minner meg om spontanabortene.Jeg tar en dag om gangen, og det har vært en lang vei å gå. Håper at barnet har det bra og gleder meg til å slippe å være bekymret for at det skal være noe i veien med det.
Jeg har fått god oppfølging, med ofte ultralyd og går til jordmor og lege. Er så heldig at jeg har en jordmor som er veldig forståesfull, og skjønner hvordan jeg har det. Hun har ordnet det slik at jeg får gå til samtale etter fødselen for å bearbeide følelsene mine.
Tenk om alle var slik, jeg syns det er helt forferdelig at man ikke får noe form for oppfølging eller tilbud om samtale når man spontanaborterer.

Til alle mine medsøstre vil jeg først si, Lykke til videre.
Stå på kravene deres, si i fra når dere føler at dere blir overkjørt. Det er vår kropp, det er vi som kjenner det på kroppen hvor stor påkjenning det er å spontanabortere.

Stor klem fra Benedikte
_________________
er en jente på 29 år som har opplevd 4 spontanaborter i løpet av 2 år.håper at jeg kan bidra med min erfaring og kanskje få kontakt med andre i lignende situasjon. ta gjerne kontakt på messenger.adr er linnbirgitte@hotmail.com

[Christianna]

Hei, benedikte.

Føler veldig med deg...

Jeg har selv hatt 2 aborter mellom mine to barn. Siste aborten hadde jeg måneden før jeg ble gravid med sistemann. Som deg var det siste svangerskapet fullt av bekymringer for hvordan det skulle gå denne gang...Gleden over faktisk å bære barnet var borte... Det som var så koselig første gang...:ville det gå bra nå...???

Det gjorde det! Han er nå en vilter krabat som har storebroren sin rundt lillefingeren...

Fødslelen hans er en historie for seg, men den gjorde at jeg ikke skal ha flere barn... og skulle jeg hatt flere vet jeg at jeg aldri ville klare å gå gjennom et svangerskap like bekymringsløst som 1.gang.

Hvis det er noen trøst, det var det ikke for meg flere år... blir sorgen over de man mister mindre. Den vil alltid være der, men man lærer å leve med det og glede seg over de man kan se vokse opp. :)

Mvh
_________________
¤ Christianna ¤

[Christianna]

Hei, igjen.
Synd at disse sidene er så lite frekventert. Kunne hjulpet mange, men kanskje folk ikke trenger siden siden siden faktisk ikke brukes...? (mange siden her...)

Det har gått en tid nå. Har det skjedd noe positivt, Benedicte?

Vi har fått vår 3. sønn. Han var 1 år denne uka!

Også denne gang var det komplikasjoner, og som sist hadde vi en abort før minstemann satt mnd etter. Akkurat som sist.

Minstemann var hjertesyk, men etter en operasjon er han nå frisk :) og vi er selvfølgelig veldig glade!!!

Nå VET vi at dette er sistemann da legene frarådet flere svangerskap. Har hatt 2 trøblete svangerskap med fullbårne barn, 3 aborter og alle 3 ble født via keisersnitt, så nå er det stengt!!

Håper ting har ordnet seg for deg på en eller annen måte...
_________________
¤ Christianna ¤