Ubeskrivelig vondt

[juliestadt]

Min elskede lille spire

Jeg fikk aldri møte min lille engel, vidunderet kom til verden åtte måneder for tidlig, i form av en meget smertefull spontanabort.

Min samboer, Aleksander og jeg, har lenge ønsket oss barn. Dette var min første graviditet. Jeg føler at jeg må få ut tankene. Og tårene. Og ikke minst savnet etter det som ikke ble..

Jeg måtte gå gjennom den tyngste fasen alene, da Aleksander for tiden jobber på en supplybåt i Aberdeen, og måtte ut på sjøen rett før dette skjedde. Heldigvis har han utrolig sterke foreldre som hjalp meg gjennom dette, da mine egne ikke ville stille opp.

Selv om vi aldri fikk møte vår lille spire, er det like tungt som noe annet. Jeg fant ut at jeg var gravid allerede i uke 4, og mistet det lille nurket i uke 7. Det høres ganske dumt ut at jeg allerede så tidlig, elsket barnet mitt. Det var jo ikke født, jeg hadde ikke begynnt å kjenne liv. Men likevell snakket jeg til det, og lekte ofte med tanken på framtiden.

En vond opplevelse
I begynnelsen av uke 6, fikk jeg smerter i nedre del av magen. Og en del brunrød utflod. Jeg ble veldig bekymret og ringte lege med en gang. Jeg hadde mildt sagt panikk da jeg ringte, og det var da grunnen til at jeg fikk time hos en gynekolog med en gang.

Da han undersøkte meg tok han en innvendig ultralyd og jeg fikk se min lille spire. Det var 5mm langt, og så langt så alt normalt ut. Bortsett fra en ting! Han kunne ikke se noe hjerteaktivitet. Som den følsomme personen jeg er, kjente jeg at tårene presset på. Legen beroliget meg med at det enda var tidlig og hvis jeg kom tilbake om en uke kunne vi nok se hjerteaktivitet hos den sovende engelen.

Selv om jeg fikk økenende utflod, noen ganger blandet med blod. Tenkte jeg optimistisk at sannsynligheten for spontanabort var minimal og at dette kom til å gå bra!

Og så i slutten av uke 7 fikk jeg plutselig en kveld, sterke smerter i magen. Det kjentes som menstruasjonssmerter gange tusen! Jeg blødde litt da jeg var på do og kastet meg over telefonen så fort som overhodet mulig.

Legen da at det mest sannslynlig var en abort, men at jeg skulle prøve å sove og slappe av denne natten for så å komme til sykehuset neste dag.

Jeg sov ikke et minutt denne natten. Med store smerter i magen og tårer i øynene ringte jeg fortvilet til Aleksander for å fortelle ham hva som hendte. Det var første gang jeg har hørt han gråte..

Resten av natten lå jeg bare å tenkte. Prøvde å være optimist, men visste egentlig at håpet var ute.

Dommen

Klokken 6 om morgenen reiste jeg meg opp i sengen og da "datt" det ut antydninger til ett foster, fulgt av mengder med blod og slimhinner. Gråten stod i halsen på meg. Det var en ubeskrivelig hendelse, både fysisk og psykisk. Det var smertefullt å blø ut klumper.

Da jeg kom til legen klokken 8, fikk jeg bekreftet av han at håpet om å bli mamma, var tapt.

Han var flink å informere meg om hva som hadde skjedd og det hjalp på når han fortalte at det var naturens måte og ordne opp på og at jeg ikke kunne ha gjort noe annerledes.

Så nå i en alder av 19 år, har jeg opplevd gleden ved å vente barn og sorgen ved å miste det. Den lille engelen som skulle komt til verden 30 august 2009, kom 11 januar 2009. Nesten åtte måneder for tidlig..

I etterkant

Det hjelper på å ha en fantastisk samboer og kjæreste. Og jeg setter pris på at foreldrene hans hjelper meg og støtter meg, iom at de har vært gjennom det samme selv. Men likevell blir det annereledes når det skjer akkuratt deg, og en blir mer sårbar. Det blir hvertfall jeg..

Vi vil selvsagt prøve igjen, men jeg kommer aldri til å glemme denne lille engelen som ga meg så mye lykke og glede. Samtidig som jeg måtte oppleve en slik sorg og et slikt savn, av et menneske jeg aldri fikk treffe.

Jeg elsker Aleksander, og vet jeg vil ha barn med ham, og vi kan likevell lykkes om vi prøver igjen. Jeg trenger bare tid til å fordøye dette, men jeg kommer meg gjennom det, bedre sent enn aldri.

Takk for at denne siden er til.
_________________
Mistet min lille engel i en smertefull spontanabort i syvende uke av svangerskapet. Sorgen er stor og savnet er dypt.