Erfaring som venninne

[karin]

For tre veker sidan ringde ei venninne og var gravid. Ho har ønska seg det lenge, og planlagt med hensyn til jobb og hus, så det var ingen overraskning. Likevel reagerte eg på at ho allereide i veke 5 ville fortelja det, ho hadde jo knappt fått veta det sjølv.

Ei veke etter er mannen min på besøk hjå det gravide paret, ho har vondt i magen, er trøtt og bekymrar seg for at noko skal gå gale. Eg irriterer meg over at ho skal bekymra seg i staden for å vere glad, men får snart telefon med detaljerte beskrivelsar om utflod, blødning, smerter. (Sjølv har eg inga erfaring av å vere gravid.) Det føles liksom som om bekymringa hennas har resultert i utflodane.

Ikkje mange dagar etterpå reiser ho og sambuaren i skytteltrafikk til kvinneklinikken, og til slutt får dei konstatert at graviditetshormonene er vekke. Sannsynligvis har ho blött ut barnet av seg sjølv.

Like involvert som eg skulle vere då ho blei gravid, 'krever' ho no att eg skal vere i sorga. Og eg har tatt meg tid, sete med tekopp i handa og sett ut i haustmørket med henne, snakka, ringt, trøsta. Men eg får liksom ikkje frå meg at eg føler at det var urettferdig av henne å fortella alt så tidlig, at det hadde vore mest bekvemt for meg å ikkje veta noko om det, at eg syns det er personlig, og også pinlig med sånne utflodsdetaljer.

Unnskyld om eg framstår som kynisk og følelseskald. Eg ber på ei lita sorg over deira ulykke, men eg vil heller ikkje oppvisa falsk sorg for henne. Eg trur det er naturlig, men også tragisk, og at ho får fleire sjangsar. Eg prøver å forstå, og få henne til å forstå, at det er gradsforskjellar mellom hennas og hennas manns sorg, og min og min mann. Heldigvis føler ho at ho har fått støtte hos si eiga mor.

[Anne]

Hei Karin

På en måte synes jeg det er fint at du som venninne skriver inn, men det er noe jeg reagerer på i innlegget ditt. Du skriver:
Like involvert som eg skulle vere då ho blei gravid, 'krever' ho no att eg skal vere i sorga. Og eg har tatt meg tid, sete med tekopp i handa og sett ut i haustmørket med henne, snakka, ringt, trøsta. Men eg får liksom ikkje frå meg at eg føler at det var urettferdig av henne å fortella alt så tidlig, at det hadde vore mest bekvemt for meg å ikkje veta noko om det, at eg syns det er personlig, og også pinlig med sånne utflodsdetaljer.

Jeg får nesten opplevelsen at du anklager venninna di for at hun fortalte om graviditeten så tidlig. Trur du ikke hun hadde vært like lei seg om hun ikke hadde fortalt det i femte uke?
Det hadde kanskje, for å være litt brutal, vært mer behagelig for deg om du ikke hadde blitt involvert i sorgen hennes, men er det ikke akkurat i sånne situasjoner at det er viktig med venninner? Når det er sagt, ser jeg jo at det kan være vanskelig å forholde seg til andres sorg, enten det er det ene eller det andre som har utløst sorgen, og jeg veit med meg sjøl at da jeg mista var jeg egentlig ganske påpasselig med å "fordele" meg på flere. Altså at jeg ikke snakka bare med ei venninne, men med flere. Det dumme ved det var nok at jeg la band på meg, og egentlig burde jeg nok ha snakka mye mer enn det jeg gjorde. En av venninnene mine var sjøl gravid da jeg mista, hun kunne ikke forholde seg til min opplevelse, hun stengte helt av. Det såra meg så dypt at jeg var klar til å bryte forbindelsen, men heldigvis fikk vi snakke ut og forstått hverandre. Jeg håper det skjer med deg og venninna di også.

Hilsen Anne

[tina]

Jeg har opplevd å være venninne til et par som mistet et barn i MA.Jeg var med henne på sykehuset fordi mannen ikke ville be noen være hjemme hos den lille gutten de hadde fra før. Jeg var hos min venninne til hun ble kjørt ned til operasjon. Selv syns jeg det var trist og se deres sorg og følte trang til å gråte selv. Deres møte med helsepersonell var varierende. Deres private gynekolog var helt fantastisk. Gynekologen de møtte på poliklinikken grusom hun hadde gjort alt mye værre, mens legen på avdelingen hadde vært grei.

Senere ble hun gravid igjen og da mannen jobbet utenlands i perioder fikk jeg være med på ekstra UL da hun ikke ville gå alene om det gikk galt igjen. Nå har hun 2 flotte gutter.

Jeg tror det er viktig å prøve å sette seg inn i andres følelser, selv om det kanskje ikke alltid er så lett.