Fagfolks erfaringer

[admin]

Her ønsker vi oss bidrag fra alle som gjennom sin profesjon kommer i kontakt med mennesker som har miste et ønsket barn i løpet av svangerskapet. Det gjelder kanskje i første rekke kvinner, men kan også omfatte partner/ektefelle, søsken (til barnet som ikke ble) eller andre pårørende.
Å møte mennesker i opprørte tilstander eller dyp sorg, er følelsesmessig krevende og vi ønsker bidrag som forteller om hvordan dette oppleves fra ”behandlerens” siden, enten vedkommende er sykepleier, lege, psykolog, familieterapeut, sosionom, jordmor eller prest.
Det kan være særlig episoder eller pasienter en husker, og som en slags inspirasjonlink nevner vi sykepleier Unni Fonneland beretning som er å finne på websiden til Prematurforeningen.

Du kan laste den ned her: Adobe Acrobate Reader

Du må ha Adobe Acrobate Reader, for å lese filen som du kan laste ned her:Adobe Acrobate Reader

Men vi er også interessert i å høre om hvordan fagfolk opplever at helsevesenet er tilrettelagt for kvinner som har en spontanabort, senabort eller dødfødsel. Er det noe som kunne gjøres annerledes eller bedre når det gjelder rutiner, utdannelse, kursing og bevisstgjøring rundt disse pasientgruppenes behov? Kunne man for eksempel tenke seg at det ble en standard at etter en spontanabort fikk kvinnen en samtale med jordmor eller lege der kvinnen får komme med sine spørsmål og samtidig få råd og veiledning i forhold til en forhåpentlig fremtidig graviditet.
Forslag, tips og personlige beretninger – alt mottas med takk.

[Gjest]

...rart å se at ingen har svart her...

[Gjest]

kanskje er det fordi historiene her inne tilsier at rutiner og omsorg ved tap av barn, ikke er veldig gode?? VELDIG mye bra med møte med helsepersonell også..
Ikke vet jeg, men det hadde vært interessant om det kom noen innlegg her.
Det hadde vært spennende om en jordmor, sykepleier e.l. skrev hva dem synes burde gjort endringer på..!!
Evnt. en jordmor/sykepleier student..

[snuppemini]

Har de lov til dette,da? Selv om de anonymiserer erfaringene sine,kan det vel hende at de føler at de kommer inn under taushetsplikten?

[Gjest]

meninger om rutiner er selvsagt lov å prate om.
Historier kan de fortelle, bare dem ikke nevner navn, eller gir andre opplysninger som gjør at pasient blir gjenkjent!

[tina]

Jeg har møtt en del i mitt yrke som enten har gjennomgått spontan abort eller senabort. Senabortene har vært på grunn av misdannelser hos fosteret som ikke har vært forenlig med liv. I tillegg har jeg også møtt pas som går gjennom en provosert abort, så det er litt spesielt å møte begge deler. Begge pasientgruppene skal jo ha lik behandling.

Når det gjelder spontanabort så er det vont at disse damene som kommer som øyeblikkelig hjelp noen ganger må ligge å vente svært lenge fordi det om kveldene/nettene kan være andre operasjoner som må tas før fordi de dreier seg om livstruende tilstander. Videre syns jeg at disse damene og deres eventuelle partner burde få enerom om det var mulig.

Ved senabort gis det enerom. Det er nå slik at disse damene ligger ved en barselavd. Dette syns jeg er helt forkastelig. Grusomt. Tidligere var de på gynekologisk avd og fikk komme på fødeavd om de ville det.

Det er tøft å møte disse pas. Jeg pleier å oppfordre til å se barnet fordi fantasien er værre enn virkeligheten. Uansett blir det tatt bilde.

Noen ganger har jeg opplevd å møte igjen par som har hatt spontan abort som har blitt gravide igjen og jeg har møtt dem med barnet. Det har vært veldig fint.

Det verste jeg har opplevd var en pas som var syk og måtte ha en senabort på grunn av behandlingen hun skulle gjennom. Tror aldri jeg har vært så nær ved å begynne å gråte selv.