LITT OM BAKGRUNNEN
En augustdag i 2004 kjører Jane og jeg ut fra Kragerø. Jeg har undervist på et skrivekurs, hun har vært deltaker og siden vi bor i samme by har jeg tilbudt henne å sitte på. Vi har så vidt begynt på den svingete utfartsveien mot E18 før vi befinner oss i en dyp samtale. Under den siste skriveoppgaven på kurset har Jane kommet i kontakt med sorgen over det barnet hun mistet sent i svangerskapet. Og mens hun forteller om Emilie som ikke kunne leve, skjønner jeg at omsider har det skjedd. Etter 12 år har jeg truffet et menneske som har mistet et barn på den samme sjokkartede, vonde måte som meg selv.
Og vi oppdager fort at det er mange likhetstrekk i historiene våre: Erfaringene fra sykehuset. Den store tomheten etterpå. Omgivelsenes reaksjoner, sorgens ulike uttrykk og parforholdets komplekse utfordringer.
Jane valgte å se barnet sitt og begrave det i kiste.
Jeg hadde ingen syning og mitt barn ble ført i en hvit pappeske til kremering. Jeg tok den gangen en beslutning om at jeg ville legge dette bak meg. Jeg ville glemme og heller rette blikket fremover mot et forhåpentlig nytt svangerskap og et nytt barn. I ettertid ser jeg at dette var en fluktrute fra sorgen. Og derfor fortsatte den å oppsøke meg, ofte brått og uten foranledning, ofte forkledd og i uventede situasjoner sto sorgen der på ny og sa at den ikke hadde glemt meg.
I bilen denne sommerettermiddagen ble gammel, ugrått gråt igjen aktivert, men nå også ledsaget av en utadrettet kraft.
Jane og jeg ser på hverandre, kunne vi bruke disse erfaringene på noe vis? For er det ikke et hull i bokhyllene til bibliotekene, på helsestasjonene og i bokhandelen. Burde det ikke ha stått en bok der om det å miste et ønsket barn i svangerskapet.
Vi dreier rundt nok en sving, og ser på hverandre igjen. En informativ og konstruktiv bok. En bok der fagfolk som psykologer, prester, leger, jordmødre og familieterapeuter kan belyse de praktiske og følelsesmessige ringvirkningene av det å møte døden når en er på vei til å gi liv.
Ute på E 18 har vi allerede bestemt oss. Den boka skriver vi.
HVEM KAN SKRIVE TIL OSS
- OG OM HVA
Under det første ”redaksjonsmøte” vårt oppsto ideen om å lage en nettside for å komme i direkte i kontakt med mennesker som har opplevd spontanabort, senabort eller dødfødsel. Kort sagt alle de menn, kvinner og pårørende som har erfaringer med et barn som ikke ble.
Vi vet at dette gjelder titusener. Noen har mistet tidlig i forløpet, noen sent og alle opplevelsene vil ha i seg både likhetstrekk og individuelle forskjeller. Vi ønsker å få tilsendt alle typer opplevelser, enten de handler om forvirring, tapsfølelse, bitterhet, avmakt, samhørighet, sinne eller for den saks skyld glede.
Kan det finnes glede i slike situasjoner, kan sikkert noen spørre. Ja, sier vi, om ikke direkte glede, så kan det være små opplevelser og møter som er sterke og vakre og som alltid vil bety noe spesielt for dem det gjelder.
Jane forteller at da hun og mannen hadde fått vite at Emilie ikke har muligheter til å overleve en fødsel, begynner de sjokkartet, men dog planmessig, å forberede begravelsen. Den skal skje fem dager senere. De bestiller bårebukett og reiser ut til steinhoggeriet. Jane står med den store gravide maven sin og skal velge ut en gravstein til det barnet hun fortsatt bærer. Den steinsorten de bestemmer seg for kan ikke skaffes før om uker, sier steinhoggeren. Og innen han har fått gravert i steinen har telen kommet, så dessverre, det vil nok ta ca fem måneder før den er klar. Dermed er ønsket deres om å ha gravsteinen på plass til begravelsen stanset av leveringsfrister og nattefrost. Men steinhuggeren setter himmel og jord i bevegelse, han mobiliserer alt han har av kontakter og kollegiale sidespor, og den høstdagen Emilie begraves står steinen på kirkegården ferdig inngravert. Slike eksempler på empati glitrer nok i mørket av de fleste sorgopplevelser.
Vi ønsker alle typer erfaringer, og vi har inndelt dem i tematiske bolker.
Og vi ønsker bidrag fra så vel menn som kvinner.
Unge, som gamle.
Det er ikke uvanlig at sykehus kontaktes av kvinner som for 30, 40 år siden mistet barnet sitt i løpet av svangerskapet og lurer på hvor det har blitt av. Dette viser både hvor langvarig og dyp en sorg kan være, men også hvor tabubelagt dette emnet har vært og fortsatt er.
Vårt ønske er å skape dialog og åpenhet om dette tema. Vi tror at mange har noe å si og bidra med.
TIL DEG SOM HAR LYST TIL Å SENDE INN BIDRAG
Vi vil ikke ha kapasitet til å inkludere alle bidragene i boka, og på grunn av plassmangel ber vi om retten til å forkorte innlegg som skal på trykk. Vi vil prøve å få frem en bredde i erfaringer, og om ditt bidrag ikke kommer med mellom to permer, kan det likevel være godt og viktig. Kanskje er det en liten opplysning eller beretning i nettopp ditt bidrag som beriker eller forløser noe i en annen som leser det på nettet.
Alle bidrag blir behandlet anonymt, men vi oppfordrer bidragsyterne til å skrive om de er mann eller kvinne og å oppgi alder.
Ingen av de trykte bidragene honoreres. De må sees på som en liten mellommenneskelig donasjon.
Vi setter ingen begrensinger på lengden på bidrag.
Å skrive om erfaringer med et sterkt følelsesmessig innhold kan ofte være vanskelig. En kan oppleve at ordene kommer til kort eller at en havner i klisjeer som ikke dekker det en egentlig følte eller føler. Den letteste måten å omgå dette på er ganske enkelt å skrive konkret og rett frem om hva som skjedde. Av hensyn til partnere og annen familie er det selvsagt helt i orden om man velger å bruke oppdiktede navn.
Kjersti har forsøkt å behandle sin opplevelse av senabort i skjønnlitterær form, novellen ”Aske i et eggeglass” . Å lese den eller andre bidrag på denne nettsiden kan kanskje anspore deg til å fortelle om dine erfaringer.